Pianospot.no

Aktiv lytting

Thu, 24 Jun 2010 00:00:00 +0200

Musikk kan åpne en egen verden, en verden vi kan gå inn i hvis vi vil.
Og musikken er mangfoldig, den kan være vår følgevenn i så mange forskjellige situasjoner.
Heldigvis er det ikke slik at én måte å bruke musikken på er bedre eller riktigere enn andre. Men jeg tror det er verdifullt å være litt bevisst på hvordan man lytter. Det øker ofte gleden over musikken, i hvert fall for meg.

Lukk øynene og følg musikken

I dag vil jeg slå et slag for den aktive lyttingen. D.v.s. situasjoner der vi stenger alle andre inntrykk ute, og følger musikken på dens egne veger og på dens egne premisser.

For meg er dette en viktig og spennende måte å lytte på. Lukke øynene og følge rytmen, melodilinjene, stemmeføringen, harmoniene, dynamikken. Rett og slett la musikken få tale til meg.
Jeg har oppdaga at alle typer musikk representerer sin egen lille verden, sitt eget lille univers. Enten jeg lytter til rock, klassisk, jazz... Musikken har et indre liv, det livet som artistene og komponistene skapte utifra, når musikken ble til.

Ta deg tid til både kjent og ukjent musikk

Denne typen lytting krever ro og tid, begge deler mangelvare i en travel hverdag. Men i ferien burde det være muligheter.

Så nå oppmuntrer jeg deg til å bruke tid i sommer på å lytte på denne måten, og ikke bare på musikk du kjenner og er glad i. Nei, dette er en perfekt tilnærmingsmåte også til ny og ukjent musikk, både enkelt-låter og større klassiske verk.
Og hvis du kommer over musikk som ikke "taler til deg" ved første gangs aktive lytting kan du prøve igjen. Gi musikken flere sjanser!

Med ønske om mange gode musikkopplevelser i sommer!

Når skal vi begynne å spille jazz?

Thu, 17 Jun 2010 00:00:00 +0200

Jeg hadde en pianoelev en gang, en gutt. Han begynte å spille i 12 - 13 årsalderen. Sa ikke så mye i timene, og øvde enda mindre... Han øvde faktisk så lite at det ganske snart ble et problem for framdriften hans. Ikke leste han noter skikkelig, og teknikken hans var på begynnerstadiet selv etter at de andre på gruppa for lengst hadde begynt å få dette på plass.

Jeg prøvde å oppmuntre ham til å jobbe med leksene, men fikk beskjed om at det var for enkelt det vi holdt på med. Og det var for så vidt sant at leksene ikke var så veldig avanserte, men de var helt klart vanskelige nok...

Jeg prata med foreldrene hans. Sa at han øvde for lite til å henge med, og til å ha noe særlig utbytte av undervisninga. De var ikke uenige, men etter å ha prata med sønnen ble de enige om at han skulle fortsette. Og det gjorde han - han fortsatte å ikke øve.

Når skal vi begynne å spille jazz?

Så - etter et par års undervisning, uten særlig øving, spurte han, med et noe livstrett uttrykk i sitt 15-årige ansikt: "Når skal vi begynne å spille jazz?"
Jeg ble overraska - han hadde aldri sagt noe om at han likte jazz. Og det viste seg at det gjorde han egentlig heller ikke, men han syntes at jazz hørtes litt vanskeligere ut enn det han hadde i lekse. Og han hadde jo et poeng der da...

Vi prata litt om dette, men han hadde lite forståelse for at vi ikke kunne spille jazz på ei stund enda.

Hva vil jeg med denne historia?

Henge ut en elev som ikke har skjønt noe? Langt i fra.
Vi har så forskjellige utgangspunkt for å begynne å spille et instrument, hver av oss har vår egen lille, eller store drøm om hvordan vi ser oss selv i framtida, med instrumentet vårt. Og det siste jeg ønsker å gjøre er å ta fra folk denne drømmen, eller latterliggjøre den.

Men gutten tydeliggjorde en utfordring som vi musikklærere møter hver eneste dag: Et ønske om å ta snarveier, hoppe bukk over kjedelige tema som teknikk, sikker notelesing, utvikling av musikkforståelse o.s.v. og så gå rett på det som er drømmen. Enten det er å spille store, vanskelige klassiske verk, sitte på scena bak en stabel med synther, som keyboardist for en eller annen stjerne, eller alene bak flygelet foran et stort publikum der man spiller og synger, framfører egne låter... Eller kanskje drømmen er å spille "Til Elise" i konfirmasjonen til bruttern, hva vet jeg?

Lysten til å bli flink i en fart er ikke noe nytt

Noen vil ha det til at dette er et nytt "problem". At det er strømmen av Idol- og Talent-program som gjør at man vil bli stjerne i en fart. Det kan nok være at disse programmene stimulerer drømmene, men det er bare positivt. De skaper lyst til å lære å spille.

Men på alle felt der vi skal lære noe, er det fristende å hoppe bukk over de grunnleggende ferdighetene og gå rett på det som virker spennende.
Slik hadde jeg det som ivrig piano-øvende barn, lenge før noen hadde tenkt på Idol-/Talent-konseptet på TV (vi hadde strøm), og slik har musikk-elever hatt det til alle tider.

Hva har David Beckham å gjøre med dette?

Dette er jo en utfordring for læreren. Hvordan oppmuntre elevene til å jobbe også med det som er nødvendig men kanskje ikke så spennende? Vi lar den biten ligge nå.
Derimot har jeg lyst å oppmuntre alle pianospillende lesere til å bruke tid på de grunnleggende tingene.

Jeg så et intervju med fotballspilleren Stig-Inge Bjørneby. Han fortalte om David Beckham.
Beckham framstår jo ofte som superkjendis, mote-ikon med berømt kone o.s.v. Men Bjørneby minte om hvordan David Beckham i alle år har stått igjen på treningsfeltet som sistemann, etter at treninga var slutt, og trent på dødballer. Tusenvis av repetisjoner på lange frispark mot mål. Tusenvis av repetisjoner som ikke trenerne ba han om å ta, men som han gjorde frivillig, fordi han ville bli bedre.
Har du sett noen av frisparkene hans fra 20 - 25 meter? Over muren, skrudd helt opp i hjørnet, utagbart for en hvilken som helst keeper. Han regnes som den beste...

På samme måte som en plass på førstelaget i fotball krever svette, slit og terping i all slags vær, gjennom alle årstider, krever pianospillet at vi arbeider med de grunnleggende tingene hele tida. Lager små øvelser av vanskelige passasjer, jobber med teknikk, fingersetning, fraseringer, det musikalske innholdet o.s.v.

For det er ikke tvil: Ta en hvilken som helst topp-pianist innenfor pop, rock eller jazz - de mestrer alle sammen den klassiske pianoteknikken. Og den har de fått på samme måte som Beckham tilegnet seg sine ferdigheter: Arbeid og øving på de vanskelige detaljene.

Sommer og pianomusikk

Thu, 03 Jun 2010 00:00:00 +0200

Den svenske komponisten Wilhelm Peterson-Berger (1867 - 1942) har laget noen pianostykker som er veldig fine, og som ikke er alt for vanskelige å spille. Han skrev i nasjonalromantisk stil, sterkt påvirket av bl. a. Edv. Grieg.

De lærde strides om hvor dyktig han var som komponist. Jeg skal ikke blande meg i den diskusjonen, men bare anbefale hans samling pianostykker "Frösöblomster", som er blant hans mest kjente komposisjoner, og mest spilte.

Jeg tok "Sommarsång" fra denne samlinga inn i pensumet vårt ved skolen i Ålesund for noen år siden for å teste hvordan elevene likte musikken. Det var en umiddelbar suksess faktisk!

I bloggen om Jan Johansson skrev jeg om svensk sommermusikk. "Frösöblomster" hører også definitivt med i den kategorien, synes jeg. Her har du "Sommarsång":

"Vid Frösö kyrka" er også et nydelig stykke fra samme samling. Her har du en fin versjon fra vinyl, med litt sus og det hele:

Jan Johansson - en pianoets gentleman

Thu, 27 May 2010 00:00:00 +0200

Enkelt musikere skaper et tonespråk og en sound som gjør at du gjenkjenner dem med en gang. Den svenske jazz-pianisten Jan Johansson er en av dem. Han døde dessverre i en bilulykke i 1968, bare 37 år gammel, men rakk å sette markante spor etter seg. LP-innspillingene hans fra 60-tallet, er for lengst utgitt på CD, og de kommer i stadig nye opplag.

Jan Johansson ga ut sin første innspilling i 1961, og fram til 1968, kom det 13 CD-er. Han skrev også mye musikk, bl. a. til Sveriges Radios Pippi Langstrømp-serie ("Her kommer Pippi Långstrump, tjolahopp, tjolahei, tjolahoppsasa...")

Jazz på svenska

Men først og fremst skapte han en egen sound gjennom sin bearbeidinger av folkemusikk, først svensk, siden også russisk og ungarsk. Hans "Jazz på svenska" fra 1963 er definitivt en klassiker, en vakker og egenartet innspilling.

Det enkle og åpne tonespråket, uten store akkorder, ofte bare med én eller 2 toner av gangen er både lekkert og stemningsskapende. For meg er han selve inkarnasjonen av den vakre, ofte mollstemte og lavmælte svenske folkemusikken. Og av en eller annen grunn tenker jeg svenske sommerlandskap når jeg hører ham spille.

Her er noe klipp fra "Jazz på svenska":

Her er "Visa från Utanmyra", kanskje den meste kjente låten med denne svenske gentlemans-pianisten:

Musikk og kommunikasjon

Thu, 20 May 2010 00:00:00 +0200

Det er fascinerende hvordan musikk kan sette deg i en spesiell stemning i løpet av sekunder. Jeg blogget om musikk og kommunikasjon i juni i fjor, og emnet opptar meg fortsatt.

Musikk kommuniserer gjennom andre kanaler enn ord

Ordene er en del av språket, og bruker du ordene slik de skal brukes i språket, blir du forstått av dem som snakker det samme språket.

Men hva med musikken?

Hva er det som gjør at musikk, uten ord, kan gjøre oss glade, triste, høytidelige, avslappede...? Her er det ikke et felles alfabet eller ordforråd, allment vedtatt og innlært av en hel språkgruppe som kommuniserer, men toner, rytmer, klanger, akkorder. Og dette påvirker oss, uten at et ord blir sagt. Hvis ikke det er fascinerende, vet ikke jeg.

Tekst og musikk

For ikke å snakke om forholdet mellom tekst og musikk: Setter du musikk til en tekst, tilfører musikken nye element til teksten. Bare prøv å deklamere en sangtekst, og sammenlign med hvordan det høres ut når den samme teksten synges.

Musikk og kultur

Nå vet jeg at denne ikke-verbale kommunikasjonen er kulturelt avhengig. Det betyr bl. a. våre reaksjoner på musikk har noe med sosial læring å gjøre. Når jeg f. eks. hører kinesisk eller japansk musikk kan det være eksotisk eller spennende, ja det kan være vakkert. Men min reaksjon på denne musikken, fra en for meg fremmed kultur, er forskjellig fra deres som kjenner den.

Men uansett sosial læring - det er spennende hvordan musikken taler til oss gjennom sitt eget språk.

Vårsøg

Denne uka prata vi om vår og musikk i en time på musikkskolen i Ålesund. "Vårsøg" var lekse til neste gang, og vi hørte på Henning Sommeros original-versjon fra 70-tallet. Da slo det meg igjen - hvordan musikken i løpet av noen sekunder satte oss alle i en stemning av vår og lengsel mot sommer. (Vårsøg betyr Vårlengsel).

Har lyst å dele den på bloggen i dag, og minne om at våren er her, og sommeren er rett rundt hjørnet. Og teksten og musikken kommuniserer dette på helt spesiell måte.

En suveren nettside med pianonoter

Thu, 13 May 2010 00:00:00 +0200

Jeg har skrevet en bloggartikkel tidligere om hvor du finner pianonoter på internett, og en om lovlig nedlasting av pianonoter.

I dag handler det om et nettsted som selger noter (slapp av du som bare er på jakt etter gratisnoter, det kan være verdt å lese videre), altså lovlige nedlastinger: Musicnotes.com

Musicnotes.com - her finner du kanskje favorittene dine

Det er mange som selger noter på internett, men det spesielle med musicnotes.com er at du kan få kjøpe noter på enkeltsanger, også av nye låter (pop, rock, filmmusikk o.s.v.).
Den vanlige problemstillingen er jo at hvis du vil kjøpe én megalåt av Alicia Keys, må du gjerne kjøpe en hel bok til ørten hundre kroner. Men på Musicnotes.com får du altså kjøpt den ene melodien du er på jakt etter.
Og prisen er fornuftig, rundt 5 dollar, altså 30 - 40 kroner, for en låt. Og det er ikke ille. Hva betaler du f. eks. for en hamburger? Dessuten synker prisen hvis du handler mer enn en gang, så vidt jeg har forstått. Noen låter er billigere enn dette også.

Velg toneart på notene dine

En fiffig detalj er at du kan velge dur (toneart) på en del av melodiene. Notene står i originaltonearten, men hvis den er for høy eller lav (hvis noen skal synge til), eller det blir for mange kryss eller b'er, velger du toneart i menyen. Notene blir dermed transponert til ønsket toneart før du printer ut.

Når du søker opp en melodi, vises første side, slik at du kan sjekke vanskelighetsgrad og arrangement. Jeg søkte f.eks. på "Just the Way you are" av Billy Joel. Det kom opp flere utgaver og arrangement. Noen av dem var lite spennende, men Billy Joel's eget arrangement, med gitarakkorder, tekst og et stilig pianoarrangement sto også i lista! Det betyr at dette nettstedet virkelig sitter på de "riktige" versjonene av kjente låter. Og det gjør Musicnotes.com svært interessant.

Du finner også en del spennende funksjoner på noe av musikken, som interaktive nedlastbare notefiler. Jeg har ikke sjekket ut dette selv, men det ser attraktivt ut.

Lovlig nedlasting - det eneste seriøse alternativet....

Jeg er opptatt av at vi skal kunne utnytte muligheten på internett, og jeg er opptatt av at det skal skje i lovlige former. For det er et poeng at de som lager musikk, og de som bruker penger på å gjøre denne musikken tilgjengelig for oss alle, skal få betalt. Alt annet er og blir tyveri, sorry, men slik er det faktisk.
Musicnotes.com gir oss mulighet til å kjøpe akkurat den musikken vi er på jakt etter, til en billig penge.

Spotify - for godt til å være sant?

Thu, 06 May 2010 00:00:00 +0200

Dagens blogg er ikke direkte pianorelatert.

Har man sin egen blogg, kan man gjøre som man vil... Dagens blogg er ikke direkte pianorelatert, men det er et tema som sikkert mange av leserne allerede er interessert i, så derfor tar jeg meg friheten og skriver om Spotify.

For godt til å være sant?

Noen ganger dukker det opp ting som er så bra at man tenker: "Dette er for godt til å være sant!"

Spotify er en slik ting. Her får du tilgang til "det meste" av det som er utgitt av musikk de siste 70 - 80 årene, helt gratis. Du trenger bare å få en invitasjon fra en som har et abonnement, eller du kan betale kr 99,- pr. mnd får å få ubegrenset tilgang til all denne musikken fra hvor som helst i verden. Da kan du også fritt laste ned over 3.000 låter til PC-en, over 3.000 låter til MP3-spilleren (hvis den har internett tilgang) og over over 3.000 låter til mobilen din.
Og 99 kroner pr. mnd. er jo ingen stor sum. Hva bruker du på andre småting? Det er bare å regne etter...

Og det aller flotteste med Spotify: Dette er helt lovlig. Ingen redsel for å bli tatt for fildeling, ulovlig nedlasting o.s.v.

Jeg har selv et premium-abonnement. Det betyr at jeg betaler kr 99,- pr. mnd. for å bruke hele denne tjenesten så mye jeg vil. Helt fantastisk! Hører jeg ny musikk på radio, eller elever tipser meg på band jeg ikke har hørt om: På Spotify kan sjekke det ut!

Men Spotify gir meg også et dilemma

Jeg nevnte at Spotify nesten var for godt til å være sant. For dette må jo være et inntektstap for dem som har laget musikken, og de som har investert ressurser for å kunne selge den. Eller hva?

Joda, jeg vet at det er lovlig, og at plateselskapene og artistene har gitt sin tilslutning til å delta. Men likevel...
Har du et gratis abonnement kan du jo høre musikk fra Spotify til du dør, uten å betale 5 øre for det!

Og det har da også kommet en del reaksjoner på at det bare er smuler som blir utbetalt til f. eks. artistene (de får en sum for hver gang noen spiller en av deres låter).
På den annen side er argumentet for å ligge på Spotify at flere får tilgang til musikken deres, de når rett og slett ut til et større publikum. Ren markedsføring altså.

Men likevel. Jeg hørte f. eks. at Lady Gaga i en priode var mest spilt på Spotify med rundt 1 million nedlastinger. For dette fikk hun utbetalt kr 965,- Da har folk altså spilt låtene dine 1 million ganger.

Nå føler jeg ikke noe personlig ansvar for å sørge for inntektene hverken til Lady Gaga eller andre artister, og jeg synes ikke synd på dem og deres inntektsnivå.

Men det er likevel noe i meg som sier at når jeg bruker musikken deres, så har jeg et visst ansvar.
Musikk skapes ved at flinke folk bruker sin tid og sine ressurser på å lage den og gjøre den tilgjengelig for oss som er glade i musikk. Dette koster penger. Tida som går med for komponistene kunne de ha brukt i annet inntektsgivende arbeid, de gir altså avkall på annen inntekt for å kunne lage musikk. Studiotid koster, musikere koster, distribusjonen koster, og platebutikkene i nærmiljøet sliter, og legges ned.

Men så lenge det er lovlig er det vel OK?

Ja, det er korrekt. Dette er lovlig, og de involverte aktørene har selv godkjent opplegget.

Likevel dette resonnementet for enkelt for meg. Jeg har selv en bakgrunn i musikkbransjen, og i perioder av livet har jeg og kona satt huset i pant for å kunne finansiere plateutgivelser med artister som jeg syntes fortjente å bli utgitt på en skikkelig måte. Denne bakgrunnen farger nok mine tanker om Spotify.
Jeg har ikke dårlig samvittighet for å abonnere på Spotify, men min daglige bruk har ført meg inn i en del problemstillinger som jeg etter hvert har tatt stilling til, og dette styrer min bruk av tjenesten.

Mine to små "bruker-regler"

Jeg vil utfordre deg som bruker Spotify til å tenke igjennom mine to "bruker-regler". Jeg sier ikke at du skal følge dem, men du kan jo tenke over det:

1. Jeg bruker Spotify til å høre på all slags musikk. Det er et utrolig musikkbibliotek! Og det gjør jeg med verdens beste samvittighet. Spotify kan stå på i timesvis, og jeg kan velge musikk helt etter stemning og behov.

2. Når jeg finner musikk som jeg virkelig liker, og jeg ser at jeg spiller denne musikken mye, og at den fortsatt finnes å få kjøpt, kjøper jeg CD-en. Og da prøver jeg ofte å kjøpe den eller bestille den gjennom en av de få gjenlevende plateforretningene i Ålesund.

Jeg gjør ikke dette for å være edel, eller for å sørge for at Madonna har smør til brødet.
Men jeg er litt opptatt av at det skal være mulig å lage og utgi musikk i framtida også. Som sagt - ikke for å hjelpe musikere og artister, men for at jeg selv er så forferdelig glad i musikk. Ren egoisme altså, om du vil.

Og så er det noe med at hvis jeg virkelig bruker musikken som andre har investert tid og penger i, så har jeg også råd til å betale det CD-en eller MP3-versjonen koster.

Dette gir meg som Spotify-bruker en stor fordel

Ved å bruke Spotify slik, får jeg tid til å gjøre meg kjent med musikken. Når jeg så først kjøper noe, vet jeg at dette er musikk jeg virkelig har lyst på. Og da har jeg råd til å kjøpe den (jeg kjøpte jo musikk før Spotify også), og da har jeg også råd å betale det lille ekstra som det (kanskje) koster å kjøpe musikken fra en lokal plateforretning.

For det kan fort bli slik med musikk og platebutikker som det ble med nærbutikkene: Vi sluttet å bruke dem, og så ble vi sjokkert over at de var nedlagt, den lørdags ettermiddagen vi bare trengte en liter melk, og det var tungvint å kjøre til nærmeste kjøpesenter.

Høres dette bra ut?

Thu, 29 Apr 2010 00:00:00 +0200

Det er innmari lett å øve inn feil og uvaner når man spiller et så individuelt instrument som piano.

Spiller du i korps eller orkester, eller synger i kor, blir du hele tiden rettledet og korrigert i forhold til dine medmusikanter og sangere.
Jeg mener - hvis du øver marsjering med korpset til 17. mai, og du spiller feil rytme på klarinetten din, får du enten et spark bak eller beskjed fra dirigenten om full skjerping.

Men alene, bak dette digre pianoet, uten tilbakemelding fra noen....

"Jeg går jo til spillelærer en gang i uka," sier du kanskje.
Joda, læreren vil korrigere deg og hjelpe deg i riktig retning.
Men likevel, du tilbringer de fleste timene alene sammen med instrumentet.
Og forresten - hva med alle dem som ikke har pianolærer, men arbeider på egen hånd?

To viktige tips for å vurdere eget pianospill

1. Lytt
Dette er første bud for alle musikere. Lytt til ditt eget spill.
Men hva hører man egentlig når man spiller selv? Er vi så fokusert på detaljer, ting i vi ikke fikser skikkelig, feilspilling o.s.v. at vi ikke hører helheten?

Jeg tror det. Jeg tror det er en stor utfordring å lytte objektivt til eget spill. Vi fanges inn i vår måte å spille på, og overhører lett uvanene, som for eksempel at vi spiller for sterkt, for hardt, har et ujevnt tempo, spiller med ulik styrke på tonene o.s.v.

(Jeg opplever dette med egne elever, særlig barn som ikke har spilt så lenge. De har en tendens til å spille hardt, uten at de reagerer på det selv. Ofte er det imidlertid nok å be dem spille mykere eller svakere, så gjør de det, og blir veldig stolt over hvor mye finere det høres ut. Men de trengte at en eller annen fortalte dem det, de hadde ikke tenkt over det selv.)

2. Gjør opptak av ditt eget spill
Det er en god hjelp å høre opptak av seg selv. Du lytter åpnere når du ikke spiller samtidig. Du kan spille inn på mobiltelefonen, PC-en, en gammel kassetspiller, ja, enkelte MP3-spillere har også opptaksfunksjon.
Ikke legg så mye stress og penger i avansert opptaksutstyr. Husk at musikken ikke skal gis ut på CD, du skal bare høre på den selv.

Å lytte med andre(s) ører

Utfordringen er imidlertid at uansett hvordan du steller deg - det er du selv som hører deg selv spille, og det er ikke objektiv lytting. Dessverre.

Jeg kjenner dette problemet fra et annet musikerområde: Når du arbeider i studio med å spille inn musikk som skal gis ut, f.eks. på CD. Da stilles det profesjonelle krav til kvaliteten - det må rett og slett låte skikkelig. Og når gjør det det? Når skal vi skjære igjennom all flikkinga og alle detaljene, og si at "Nå er det bra, vi gir oss!"

Riktignok er det ofte flere involvert i en slik situasjon, artister, musikere, teknikere o.s.v. Men uansett: Når man har jobba med samme låt i dagevis blir gjerne hele gjengen litt "fartsblind" til slutt, og ingen er lenger helt sikker på hva man egentlig hører.

Jeg jobba ofte som produsent i denne situasjonen. Produsenten har gjerne det endelige ansvaret for slike avgjørelser, og han er også ansvarlig i forhold til budsjett og pengeforbruk. Derfor har jeg mange ganger vært i en situasjon der jeg måtte ta ansvar, skjære igjennom alle diskusjoner og si at "dette er bra, vi beholder det slik".

Et lite "triks"

I den forbindelse fant jeg et lite triks, som faktisk har hjulpet meg: Når vi lytta til musikken i studio, usikre på om dette var bra, gjorde jeg et tankeeksperiment: "Hvis jeg hadde hørt denne musikken på bilradioen, ville jeg da reagert på at noe var dårlig, eller feil?"

Hva gjorde jeg her? Jo, jeg prøvde å tenke meg inn i en situasjon der jeg lytta med andre ører enn i en stressa studio-situasjon. Og metoden fungerer faktisk.

Jeg bruker den ofte når jeg skal vurdere mitt eget pianospill også. Jeg tenker for eksempel: "Hvis noen gikk forbi utenfor døra nå, og hørte meg spille, ville de da ha reagert på noe, eller ville de ha tenkt at dette var OK?"

Legg merket til at jeg ikke sier: "Hvis noen gikk forbi utenfor døre nå, og hørte meg spille, ville de da ha tenkt at dette er det mest fantastiske pianospill de har hørt noengang?"
Nei, jeg sa ikke det, for det er ikke det det gjelder her. Vi snakker ikke om hvorvidt vi spiller perfekt eller bedre enn alle andre. Vi snakker om å få en hjelp til å luke bort de skjemmende uvanene. Slike som får andre som hører oss til å tenke "så hardt og brutalt han eller hun spilte", eller " for et ujevnt tempo, saktere og fortere hele tida..."

Hvis du kombinerer dette med å gjøre opptak av ditt eget spill, kan du få et enda bedre grunnlag for å vurdere deg selv: Gjør et opptak og hør på det etter noen dager. Bruk samtidig metoden ovenfor og tenk deg at du lytter med andre(s) ører. Da vil du lettere kunne avsløre ting som du gjerne vil luke bort i spillet ditt.

Det er hjemme du lærer å spille piano

Thu, 22 Apr 2010 00:00:00 +0200

Yngve Espedal har vært lærer ved Ålesund Kulturskole i 37 år. Han er en strålende pianist og klaverpedagog. For noen måneder siden avsluttet han sin lærergjerning ved kulturskolen etter å ha vært med siden starten i 1972, og han ble hedret med Norges Vel-medaljen. Vel fortjent!

I forbindelse med dette, ble han intervjuet av Sunnmørsposten. Der sa han mye klokt om det å lære å spille og det å undervise. "Det er hjemme de lærer å spille...." er en setning som jeg bet meg merke i. Fordi det er så sant så sant.

Nye lærere - høye ambisjoner

Når man er nyutdannet pianolærer, og får sine første elever, er det lett å være fokusert på den glitrende jobben man ønsker å gjøre i timene.

Den nye, ivrige læreren fokuserer ofte sterkt på egne opplegg og metoder, på en perfekt gjennomføring av undervisningstimene, der alle viktige element blir berørt, og der alle tenkelige spørsmål og problemstillinger skal gjennomgås. Og hele seansen er selvsagt ment å være superinteressant for eleven, enten det er en 7-åring, tenåring eller voksen.

Alt dette er jo vel og bra, og selvsagt viktig. Men det er bare en del av virkeligheten når man skal lære folk å spille. Den andre, og ofte brutale delen, møter læreren etter hvert som mange elever, etter å ha vært priviligert med å være tilstede i den ene glitrende timen etter den andre, sett fra lærerens synspunkt, kommer tilbake til neste time, uten å ha øvd...

Den nye læreren tenker kanskje at dette er et forbigående fenomen. Spesielt fordi elever som ikke har øvd på leksa har en tendens til å mene at til neste gang skal det virkelig øves. Og som en positiv lærer, vil man gjerne tro på det gode i mennesket...

Men etter hvert gjør alle lærere samme erfaring: Når ikke eleven gjør hjemmeleksa si, stopper det hele opp etter hvert. Uansett hvor gode timene er.

Hvorfor kan man ikke lære å spille piano uten å øve hjemme?

Fordi det å spille piano består i stor del av en motorisk del, der man skal koordinere mange bevegelser på en gang, og det skal gå automatisk etter hvert. I tillegg kommer rent fysiske forhold som fingerstyrke, smidighet, hurtighet o.s.v. Og disse tingene fester seg ikke ved bare å møte opp til spilletimen.

Er spilletimene bortkastet da?

Nei, selvsagt ikke. I timen får du lærerens tilbakemeldinger, råd om hvordan du skal øve til neste gang, tips om hvordan vanskelige ting kan øves innn o.s.v. Og så får man selvsagt generell inspirasjon og lyst til å arbeide videre, hvis læreren gjør jobben sin, og kjemien mellom lærer og elev er på plass.

Men det er i heimen det skjer!

Ved regelmessig pianospill, utvikles de fysiske og motoriske tingene seg, og den musikalske forståelsen og tolkningsevnen vokser.

Dette får konsekvensr

Når det er hjemme vi lærer å spille, kan vi snu enkelte ting på hodet. Når Geir blir veldig flink å spille, og de foresatte (og Geir selv også) er såre fornøyd, skryter de gjerne av læreren: "Å, Kari er bare en så fantastisk pianolærer..."

Det er jo hyggelig å høre slikt, og av og til får også jeg slike tilbakemeldinger.
Men da bruker jeg å spille ballen tilbake: "Det er ikke jeg som har lært Stine å spille, det har hun gjort selv."

Mange protesterer når de hører dette

De tror det er beskjedenhet fra min side. Men det er det ikke! (Har du noengang hørt om Sunnmøringer og beskjedenhet?) Nei, utsagnet er helt reelt ment.

For en tid siden sa jeg farvel til ei gruppe 18 - 19 åringer som hadde spilt hos meg i 10 - 11 år. Hver uke gjennom hele skoleåret i alle disse årene. Jeg har fulgt dem gjennom grunnskolen, ungdomssskolen og videregående, gjennom perioder da det var kjekt å øve hjemme, og perioder når det var dørgende kjedelig. Det har vært perioder da de syntes jeg var verdens kjekkeste lærer, og perioder da de syntes jeg var kjedelig og kanskje litt masete (utrolig!).

Men gjennom alle disse årene har de spilt piano. Og de var blitt flinke. I den siste timen hadde de med seg en rørende avskjedsgave til meg, og jeg syntes det var virkelig vemodig å si adjø (det tror jeg de også gjorde).
De takket meg for at jeg "hadde lært dem å spille", for inspirasjon og mange kjekke spilletimer. Og det satte jeg virkelig pris på.

Men samtidig dreide jeg fokus over på dem

Jeg sa blant annet: "Det er ikke jeg som har lært dere å spille. Det har dere gjort selv. Gjennom alle disse årene har dere gjort en kjempejobb hjemme ved pianoet. Hvis dere ikke tror meg: Sjekk begynnerleksa fra det første året, og sammenlign den med den musikken dere spiller i dag.

Noe må jo dere ha gjort undervegs. Og dette "NOE" heter øving og arbeid. Derfor er dere flinke pianister i dag, og derfor kan dere nå ha stor glede av pianoet resten av livet. Min jobb har vært å rettlede dere, oppmuntre dere, mase på dere, skryte av dere, men jobben har dere gjort selv."

En oppmuntring til alle som spiller piano

Derfor skal du ikke tenke smått om den innsatsen du gjør når du øver. Noen ganger kan det føles håpløst - man kommer liksom ikke videre. Men ikke gi opp når du har det slik. Andre ganger er det kjekt å spille og man føler virkelig at man begynner å mestre ting.

Men uansett - det er gjennom det jevne arbeidet at du lærer å spille. Og husk: Det er du selv som gjør jobben. Jeg mener: Det er du som lærer deg selv å spille.
"Det er hjemme de lærer å spille....."

Og en oppmuntring til alle pianolærere

Vi er selvsagt enige om at læreren er viktig. Men en god pianolærer er en pianolærer som klarer å få elevene til å øve hjemme. Det kan av og til føre til at vi kan senke skuldrene litt i timene, ikke stresse for mye, men heller prioritere å få fram spilleglede og motivasjon. Dette vet vi allerede, men jeg trenger i hvert fall å bli minnet på dette av og til...
"Det er hjemme de lærer å spille....."

1000 grunner for ikke å øve på leksa

Thu, 15 Apr 2010 00:00:00 +0200

Når du underviser pianoelever får du høre mange kreative forklaringer på hvorfor man ikke har øvd på spilleleksa. Kanskje jeg skulle gi ut bok en gang i framtida: "1000 grunner for å ikke øve på leksa - eller da tante fra København ikke skulle komme på besøk, og vi ikke skulle besøke henne.."

Her har du historia, fritt gjenfortalt

En gang kom en av mine elever på spilling, uten å ha øvd, med følgende forklaring:

Elev: "Jeg har ikke fått øvd på leksa fordi pappa har ei tante i København."
Lærer: "Å ja, så hun kom og besøkte dere, og så fikk du ikke øvd?"
Elev: "Nei, hun skulle ikke komme på besøk."
Lærer: "OK, kanskje dere har vært på besøk hos henne da, slik at du ikke fikk øvd?"
Elev: "Nei, vi skulle ikke besøk henne."
Lærer: "Nei vel....?"
Elev: "Men så brakk hun beinet."
Lærer: "OK?..."
Elev: "Og da kunne vi ikke reise å besøke henne"
Lærer: "Men jeg syntes du sa at dere ikke skulle besøke henne?"
Elev: "Nei, vi skulle ikke besøke henne, men da hun brakk beinet sa pappa at hvis hun ikke hadde gjort det, kunne vi ha reist å besøkt henne. Men så brakk hun altså beinet, og da kunne vi ikke reise."
Lærer: "Men da fikk du jo tid å øve da vel?"
Elev: "Nei, for når hun brakk beinet, slik at vi ikke kunne reise å besøke henne selv om vi egentlig ikke hadde tenkt å reise og besøke henne, ville pappa pusse opp stua i stedet."
Lærer: "Og så står pianoet på stua?"
Elev: "Ja"
Lærer: "Og da kunne du ikke øve?"
Elev: "Nei, men så ville mamma at vi heller pussa opp kjøkkenet."
Lærer: "Men da kunne du vel øve, siden pianoet står på stua?"
Elev: "..... Ja, det kunne jeg i grunnen..."

Dette er jo ganske sjarmerende da. I hvert fall når det kommer fra ei jente på 8 - 9 år. Jeg har jo all mulig forståelse for at det kan bli knapt med tid til øving. Men av og til har jeg en følelse av at enkelte bruker mer tid på å finne grunner for at man ikke har øvd, enn på å øve...

Samtidig er øving helt avgjørende for å lære å spille et instrument. Øver man - blir man flinkere, og øver man ikke så lærer man ingeting. Og det gjelder uansett hvilke gode grunner man har for ikke å øve.

Det er i grunnen både bra og dumt at det er slik. Bra at det hjelper å øve, og dumt at det skal være nødvendig å øve, (stryk det som ikke passer).

Så hva vil jeg si med dette?

Jo, i dag vil jeg rett og slett gi alle pianister et lite mentalt spark i baken: Tenk gjennom de grunnene du bruker for deg selv, når du ikke tar deg tid til å øve, eller spille piano. Er det gode grunner? Lærer du å spille hvis du lar dem hindre deg i å spille?

Og hvis du finner ut at du har det for travelt, at det er kjedelig å øve, eller det er andre ting som gjør det, kan det være smart å se om det er mulig å gjøre noe med det.
For du har vel lyst å lære å spille, du har vel lyst til å bli enda flinkere? Det er jo den lysten som vanligvis er drivkraften.

Hvis du har det for travelt - er det noe du kan kutte ut, eller kan du finne noen smutthull i timeplanen, der du kan slappe av bak instrumentet? (For ei god øvingsøkt kan faktisk være avslappende og trivelig).

Og hvis det er blitt kjedelig å øve - kanskje du skulle bytte musikk for en periode, bytte lærebok. Dersom du går hos en lærer, er det smart å prate litt om det i timen.

Men uansett - husk at unnskyldningene i seg selv hjelper deg ikke. De bare dekker over ett eller annet problem...

God øving!