På rett veg

Det er rart med det - vi har lett for å bli imponert. Den som framfører sitt budskap kjapt og overbevisende blir sett på som flink og profesjonell, mens de mer stillfarende og forsiktige lett faller igjennom.

En typisk pianotime:
Ei gruppe elever skal spille leksa si, en etter en. De andre sitter med hodetelefoner ved sine digitale piano, men følger nok likevel med når den enkelte spiller for læreren.

I ei slik gruppe vil du ha flere varianter

1. Den som ikke har fått øvd noe særlig denne uka, og som derfor ikke kan leksa si. Denne kategorien er "grei", det er sånt som skjer, og eleven kan komme sterkere tilbake neste gang.

2. De som gikk løs på leksa fra dag en, spilte masse, prioriterte å spille musikken så likt originalen som mulig, på kortest mulig tid. Eller de kom seint i gang med øvinga.
Men uansett: De har gjerne hoppa litt bukk over fingersetning, og andre detaljer. Slike ting er ofret for å kunne spille leksa, og gjerne hele leksa, selv om den var så lang at man kanskje burde brukt to uker på å komme igjennom den.
Når disse elevene spiller for læreren, høres det gjerne flott ut, og jeg kan se at de andre spisser ørene: "Hjelp, så godt kan ikke jeg leksa mi," tror jeg de tenker.

3. De elevene som har prioritert detaljene fra starten av: Riktig fingersetning, riktig notelesing, riktig rytme o.s.v. Når disse kommer til spilletime har de kanskje bare øvd på en del av leksa, de har ikke kommet gjennom hele. De spiller sakte, mye saktere enn det tempoet musikken egentlig skal ha, det kan hende de stopper opp undervegs for å få med seg alt riktig, og det høres ikke så veldig imponerende ut i de andres ører.
Men jeg som er læreren deres vet det: Dette er de elevene som til sist kommer til å spille denne musikken best. Ikke fordi de er mer musikalske enn de andre, men fordi de øver riktig. De er på rett veg, så langt som de er kommet.

Elevene under punkt 2, som spilte leksa fort og tilsynelatende overbevisende, har ett problem som vil innhente dem før eller siden: Fordi de ikke har tatt seg tid til å arbeide med detaljene fra begynnelsen, vil de ikke klare å spille musikken slik den skal spilles. Feil fingersetning gjør at de får problemer med flyt og endelig tempo, og feil innøvd rytme og feil notelesing blir ikke riktigere av at man spiller fort. Tvert imot: Slike ting kan bare rettes ved at man setter tempoet ned, altså øver saktere.
Disse elevene vil aldri komme helt i mål med leksa, hvis de ikke retter på detaljene. Slik retting er tidkrevende, og det hadde vært mer effektivt å ta disse detaljene med en gang, når de begynte å øve på den nye leksa.

Fra start til mål - hva er viktigst undervegs?

Jeg bruker å tegne opp en vegstrekning for elevene mine. I den ene enden har du start, i den andre mål. Starten er når vi begynner å øve på den nye leksa, og mål er når vi kan spille den helt perfekt. Strekningen fra start til mål er den vegen vi tilbakelegger under arbeidet med å lære denne spilleleksa.

Og jeg gjentar og gjentar:
"Det viktigste er ikke hvor langt du er kommet når du kommer til neste spilletime, men at du er på rett veg!"

Jeg prøver virkelig å innprente dette i elevene mine. De skal vite at jeg ikke blir imponert av at de spiller "fort og galt" som en sa, men at jeg oppmuntrer dem til å ta den tida som trengs for å lære leksa skikkelig fra bunnen av.

Til slutt: Hvilken gruppe vil du være i?

Hvilke elever som havner i den ene eller andre kategorien kan skifte fra time til time. En uke kan Kari blitt fristet til å slurve for å få musikken til å høres bra ut, mens Ola har jobba sakte og nøyaktig. Da er det Ola som er på rett veg, mens Kari må ta en ny runde med detaljene hvis hun vil nå målet. Neste gang kan det være omvendt: Da er det Kari som har jobba lurt, og Ola som har hoppa bukk over detaljene.

Og det er nettopp dette som er spennende - for det betyr at vi alle har en mulighet til å øve riktig, hvis vi er bevisst på hva som skal prioriteres.

Så enda en gang:
Det viktigste er ikke hvor langt du er kommet, men at du er på rett veg!

Permalink

Tips en venn